Wednesday, December 03, 2008

St. Jacobi - Nidaros

Pilegrimsprest i Nidaros Berit Schelde Christensen, prosjektleder Knut Lillealtern og undertegnede besøkte Hamburg i slutten av november 2008.

Anført av Trondheims ordfører - overleverte vi Trondheims julegran til Hamburg; deretter holdt vi seminar med Nord-Tyske pilegrimer (se bilder). Under seminaret ble Nidaros Domkirke, pilegrimsfellesskapet St.Olav og pilegrimsmiljøet i Norge invitert til samarbeid med St Jacobi kirke i Hamburg, representert ved pilegrimspresten Bernd Lohse.

*) om skulpturen på bildet

St Jacobi kirke har en spesielt interessant historie og et miljø med ihuga pilegrimsentusiaster. Sommeren 2009 kommer nok en gruppe pilegrimer fra dette miljøet til Trondheim, og da med pilegrimsprest Bernd Lohse som guide (for 3. gang).

Kirken kan føre historien tilbake til 1200-tallet da det var et pilegrimskapell; nå er den en av Hamburgs fem hovedkirker. St Jacobi ble delvis ødelagt under 2. verdenskrig, men sto fullstendig gjenoppbygd i 1963.

Selveste Johann Sebastian Bach har spilt på kirkens Arp-Schnitiger-orgel fra 1693. Orglet er restaurert og i regelmessig bruk. Berit Schelde Christensen - og to enkle sjeler som Knut Lillealtern og Stein Thue - lot seg bevege da organisten i St Jacobi spilte til ære for oss under seminaret for tyske, danske og norske pilegrimsfolk under omvisningen 25. november 2008.

I St Jacobi kirke møter man også en påminnelse om hva som skjedde under 2. verdenskrig og samtidig en uttalt appell: Måtte det aldri få skje igjen. I ett av relieffene på inngangsdøren er et motiv fra Sachsenhausen konsentrasjonsleir; og i selve inngangspartiet står en legemsstor bronseskulptur av en konsentrasjonsleirfange som "henvender" seg til alle som går inn i kirken
(se bilder).

Fra fortid til nåtid: St Jacobi er som navnet sier en pilegrimskirke, ikke bare historisk, den har et levende pilegrimsmiljø og er et ressurssenter og et møtepunkt på veien mellom valfartsmål i nord og sør. Linken mellom St Jacobi og Nidaros gir oss en utmerket anledning til pilegrimsforbrødring og internasjonal 'forlengelse' av pilegrimsveiene.

Se også omtale på pilegrim.info

Besøk nettsiden: Pilegrimsfellesskapet i Nord-Tyskland

*) Angel on Earth, skulptur av Edith Breckwoldt i ruinen av St. Nikolauskirken i Hamburg

Tysk oversettelse:

Bericht über Pilgertreffen in St Jacobi Kirche 25.11.2008
Übersetzung: B. Lohse
Pilgerpastorin in Nidaros Berit Schelde-Christensen, Projektleiter Knut Lillealtern und der Unterzeichnende haben kürzlich eine schöne Tour nach Hamburg gehabt, wo wir, angeführt von der Trondheimer Bürgermeisterin, Trondheims Weihnachtsbaum für Hamburg übergeben haben, um anschließend eine Seminar mit Norddeutschen Pilger abzuhalten, siehe den Bericht unter dem folgenden Link (…)

Die St. Jacobi-Kirche in Hamburg, repräsentiert durch Pilgerpastor Bernd Lohse, lud uns (…) zur Zusammenarbeit ein.

Die Kirche hat eine besonders interessante Geschichte und ein Milieu mit einschlägigen Enthusiasten. Im Sommer 2009 wird nun eine Gruppe Pilger aus diesem Milieu nach Trondheim kommen, und zwar mit Pilgerpastor Bernd Lohse als Führer (zum 3. Mal).

Die St. Jacobi-Kirche kann ihre Geschichte auf das 12. Jahrhundert zurückführen, als sie eine Pilgerkapelle war; jetzt ist sie eine der fünf Hamburger Hauptkirchen. Die Kirche wurde im 2. Weltkrieg teilweise zerstört, aber in 1963 vollständig wieder aufegbaut.

Johann-Sebstian Bach selbst hat auf der Arp-Schnittger-Orgel von 1693 gespielt. Die Orgel ist restauriert (..) und regelmässig im Gebrauch. Berit Schelde-Christensen – und zwei einfache Seelen wie Knut und Stein- ließen sich anrühren, als der Organsit der St. Jacobi-Kirche, zu unserer Ehre spielte während des Seminars für dänische, norwegische und deutsche Pilger am 25.11.

In der St. Jacobi-Kirche trifft man auch auf ein Gedenken an das, was im 2. Weltkrieg geschah und gleichzeitig einen ausgesprochenen Appell: Möge soetwas nie mehr geschehen. In einem der Reliefs an der Einngangstür gibt es ein Motiv des Konzentrationslagers Sachsenhausen (siehe beigefügtes Bild); und selbst im Eingangs steht eine mannshohe Bronzeskulptur eines KZ-Gefangenen als Mahnung an alle, die die Kirche betreten (siehe beigefügtes Bild) .

Von der Geschichte zur Gegenwart: St. Jacobi ist, wie der Name sagt, eine Pilgerkirche, nicht nur histoorisch, denn hier gibt es ein lebendiges Pilgermilieu und ein Ausbaupotential und Treffpunkt auf dem Weg zwischen Wallfahrtszielen in Nord und Süd. Die Verbindung zwischen St. Jacobi und Nidaros gibt uns eine ausgezeichnete Anleitung zur Pilgerverbrüderung und internationalen „Verlängerung“ der Pilgerwege.

Stein Thue 28.11.2008
Pilegrimstreff

Vor der Trondheim Tanne in Hamburg: Pilgefreunde aus Deutschland,
Norwegen und Dänemark.

Saturday, November 08, 2008

New Year's Resolution for recycling

Take twelve months, thoroughly clean off any bitterness, avarice, pedantry and fear, then cut each month into 30 or 31 pieces so you have exactly the right amount for the whole year. Now prepare each day individually with one part work and two parts cheeriness and humour. Then add three rounded dessertspoons of optimism, a teaspoon of tolerance, a trace of irony and a pinch of tact.

ORIGINAL GERMAN VERSION
Man nehme 12 Monate, putze sie sauber von Neid, Bitterkeit, Geiz, Pedanterie und zerlege sie in 30 oder 31 Teile, so dass der Vorrat für ein Jahr reicht. Jeder Tag wird einzeln angerichtet aus einem Teil Arbeit und zwei Teilen Frohsinn und Humor. Man füge drei gehäufte Esslöffel Optimismus hinzu, einen Teelöffel Toleranz, ein Körnchen Ironie und eine Prise Takt

Catharina Elisabeth Goethe, JWG's mother 
(in a letter to her son in 1770)

Sunday, August 24, 2008

Yachting and crab fishing in style

Råkvåg is an idyllic village on the coastline of Stjørnfjorden, "the pearl of Fosen". It's indeed a privilege to have prosperous friends with yachts and summer residences in such idyllic places.

See for yourself

Sunday, August 17, 2008

Jakten på Andligheten

På vei gjennmom Skardøra
Det var en gång en man som sökte efter andligheten. Först var han inte klar över att han sökte den. Men när han blev fylld av den, och det förekom, så förstod han att han hade saknat den. Och fylld av den - det blev han inte av att lyssna till vad prästen sa. Inte heller bland dem som högljutt proklamerade att de hade funnit den, andligheten. Kom till oss, sa de, bli med i vår gemenskap så ska vi ge dig andligheten. 

 Inte tror jag väl på de högröstade som inte känner ödmjukhet, tänkte mannen och tog ett beslut. Jag beger mig ut i världen för att hitta var andligheten finns. Någonstans måste den ju vara, det visste han. Vägen var inte enkel, det skulle kosta tid och möda att finna den. Jag ger mig i väg upp mot fjället, där branta fjällsluttningar berör himmlen; där finns kanske andligheten, sa han till sig själv och begav sig i väg. På fjället träffade han den unge Marcus som också sökte andligheten. Marcus slog följe med mannen som sökte efter andligheten. Detta lovar gott, det är bättre när två söker tillsammens, tänkte mannen.

Då de hade gått långt och längre än långt, stötte de på ett helt följe med folk som också sökte efter andligheten. Mannen förstod att han inte var ensam i sitt sökande. För i följet var Anneth, Marie och Lena, Ulf och Bo, Ninni och Gert, Ulf och Tore, Jonna och Liv, Karin och Magne, Gerhild och Ingjerd, inte att förglömma Olaug, Solveig och Kenneth. Till och med Birgitte var med i följet på jakten efter andligheten. En riktigt flock var det. Och de hade inte börjat sitt sökande igår heller. I fem år hade de vandrat. Någon hade sökt hela livet, kom det fram en dag. Och ändå hade de modet i behåll. Ja, någon av dom hade till och med stött på andligheten. De talade inte så högt om det, men de berättade om början på färden en gång för länge sen, bortanför sol och måne, vid den sägenomspunna Staffans sten i Hälsingland någonstans.

Alla dessa sökande människor blev långt om länge en gemensam flock, ingen folkmassa, men ett följe med en stillatigande överenskommelse: Vi ska gå över berg och dal, genom skog och över älv; och tillsammans ska vi finna andligheten. Alla fick varsin speciella uppgift; att med egna sinnen upptäcka den. För att påminna varandra om ändamålet med vandringen, började de varje ny dag med att en liten stund stå i ring, vända mot varandra och med vandringsstavarna mot mitten av ringen. Första gången de gjorde det, skymtade mannen andligheten. Den var tillhands just där - i det ögonblicket, i ringen och hos var och en. Alla kände det, det var ingen anledning tilt att basunera ut det. Vi tar vara på andligheten med att skydda den, tänkte de – och bestämde sig for att vandra vidare över berg och dal, genom skog och över älv.

Under vägen talade de om stora och små ting; ingenting var för litet, ingenting för stort. De talade om vardag och om fest, om synder och om dygder, om Det Norske Samlaget och om Norsk Rikskringkasting, ovanliga samtalstema för ett vanligt resefölje. Det är till exempel inte så vanligt att man påminner nya följeslagare om betydelsen av långsamhet, frihet, enkelhet, bekymmerslöshet, tystnad, delande och andlighet. Men det kändes alldeles naturligt på den här färden.

Sägner från Arkadien, Canterbury eller Romboleden, jag är sannerligen blivit visare, tänkte mannen som sökte andligheten. Och kände att han på sin väg - som främling genom världen - kunde slå följe med andra sökande människor. I mötet med vägskälen i livet var det sökandet som i sig själv gav mening.

(Oversatt til svensk av Lena Husén)



Wednesday, August 13, 2008

Pilegrimstanker
– etter en vandring i 2008

Ni dager i juli 2008 gikk jeg sammen med en gruppe svenske og norske pilegrimer fra Sylsjøen til Trondheim. Vi fulgte Romboleden, også kalt Romboveien, en gammel ferdselsvei mellom Sverige og Norge. Veien har fått navn etter ”Rombolandet” som slettelandskapet nord for Mälaren tidligere ble kalt. ”Rombolandet” står for det ROMmelige BOndeland.

Fra utgangspunktet Köping går Romboleden gjennom Hedströmdalen via Skinnskatteberg mot Dalarna og videre inn i Norge gjennom Skardøra. Ved grensen i Skardøra forenes veiene Jämt-Norgevägen, Kårböleden og Romboleden. Her fortsetter leden gjennom Tydalen, Selbu og Malvik før den ved Saksvikkorsen treffer på Trondheims kommunegrense. Samlet strekning fra Köping til Trondheim er 700 km. Dette er den lengste sammenhengende pilegrimsleden i Norden.

De svenske pilegrimene i følget gikk 600 km av Romboleden etappevis over seks år. Deres vandring hadde begynt i Hälsingland sommeren 2003 da de gikk de første 100 km av veien. Så fortsatte vandringen i etapper hver sommer fram til 2008 da de la ut på den siste strekningen (150 km) som gikk fra Stugudal til Trondheim.

Nordens siste katolske erkebiskop, Olaus Magnus, foretok denne reisen (fra Skardøra til Trondheim) midt på 1500-tallet. I en begeistret reiseskildring fra 1559 skriver han om veien: ”... maken finnes knapt i Europa”. Og det må vi gi ham rett i, det er et storslått landskap å vandre gjennom. Underveis gjennom Tydalen, Selbu og Malvik ble vi møtt av en sjenerøs gjestfrihet fra folk som fortjener en takk:

Tack alla vänliga människor
- som guidade oss över fjäll, genom skog, myr, landsväg och obanad terräng
- som vänligt delade med sig av berättelser, sång och allehanda under vägen,
- som trakterade oss med välsmakande lokala specialiteter på olika mötesplatser under vägen
- eller som vid olika tillfällen uppenbarade sig utmed vägen för vatten och saftpåfyllning.

Med en sådan gästfrihet känner vi oss som privilegerade pilegrimer.


Nåtid og middelalder
For 50 år siden, i 1958, kom en gruppe svensker fra Kyrkans ungdom i Härnösand stift på eget initiativ som pilegrimer til Nidaros. De var trolig de første pilegrimene som kom til byen siden middelalderen. I årenes løp kommer stadig flere, både fra Norge og Sverige, og etter hvert fra andre land. Det var med disse pilegrimene det begynte, de var fortroppene som la grunnlaget for merking av "nye" pilegrimsveier langs gamle veifar.

Middelalderpilegrimen begynte sin ferd hjemmefra og fulgte de stier og veier som fantes,traseene var tilpasset årstiden og farbarheten i landskapet. Vår tids pilegrimsleder følger i store trekk de veifar som pilegrimene fulgte i middelalderen, og slik kan vi legge ut på en kulturhistorisk ferd som går gjennom de samme landskapene som da.

Den 28. juli 1997 innviet Kronprins Haakon Magnus de første norske pilegrimsledene i moderne tid. De går fra Oslo og fra Skalstugan til Trondheim. Samlet strekning er 630 kilometer. Siden den gang har også leden gjennom Østerdalen, Romboleden fra Skardøra, leden Grong–Stiklestad (Nordveien), leden Oslo–Hamar og leden Tønsberg–Oslo blitt tilrettelagt og godkjent. Etter hvert har vi fått 2 000 km merkede pilegrimsveier som går gjennom 45 kommuner.

Også i Sverige blir veiene merket, og vi kan nå gå langs pilegimsveier helt fra Vadstena til Trondheim. Det skandinaviske pilegrimsnettverket er blitt et utmerket nordisk samarbeidsprosjekt både i konkret og overført betydning.


Pilegrimstanker
Siden 1997 har det nesten hvert år blitt arrangert pilegrimsvandringer til Trondheim. På de såkalte organiserte vandringene slutter man seg til en gruppe som ledes av en vandreleder, gjerne pilegrimspresten. Deltakerne betaler en viss sum per døgn for overnatting, tre måltider per dag og følgebil som kjører bagasjen fra sted til sted. På vandringen bærer man kun en dagstursekk med niste og nødvendig utstyr for dagen.

I Norge er det behov for slike vandringer; topografien, veiene og infrastrukturen gjør det nødvendig. Erfarne vandrere kan alltids bære full oppakning og gå veien alene, men for flertallet passer nok de organiserte vandringene best. Støtteapparatet gjør det mulig for flere å oppleve den rekreasjonen det er å gå pilegrimsvandring.

Jeg har deltatt på pilegrimsvandringer som har gitt gode opplevelser og mersmak. Arrangørene av vandringene og eierne av pilegrimsveiene fortjener å få tilbakemeldinger, og her er noen tanker fra pilegrimer jeg har gått sammen med.

Pilegrimens ansvar
Som pilegrim har du selv et ansvar for å bidra med noe. Du blir godt verdsatt om du byr på deg selv, er åpen og hjelpsom. Det gjelder innad i gruppen og vis-à-vis de du møter. Det er gode grunner til at pilegrimer oftest blir møtt med respekt og gjestfrihet; vi kan si at den gjensidige rausheten mellom ”peregrini” (fremmede) og buande (bonde) velsigner veien for begge.

Arrangørens ansvar

Det er ikke vanlig at pilegrimer på vei til Santiago de Compostela eller Roma får hyrde, ”program” eller følgebil med på veien. Men som pilegrim i Europa blir du møtt med gjestfrihet. På caminoen fra Arles mot Santiago kan man oppleve å få rimelig losji hos såkalte jakobsfamilier (’les familles jacquaire’), familier som har et hjerte for pilegrimstanken og som viser det gjennom gjestfrihet.

Norge som vertsland for pilegrimer får òg gode attester. Under sommerens vandring gjennom Tydalen viste de lokale pilegrimsentusiastene Ola Reitan og Olav Græsli hvordan det skal gjøres. Her var merking, guiding, struktur og forpleining upåklagelig. Gjennom Selbu og Mostadmarka fikk pilegrimene ypperlig service av Wivian og Ingebrigt Garberg, John Rolseth, Per Inge Sandvik og Johanna Moen. Gjestfriheten blir høyt verdsatt og husket.

Pilegrimer er fornøyde med enkel innkvartering og mat. Kosten som ble servert under vandringen holdt god standard. Da vi ved Peder Morset folkehøyskole fikk frukt til dessert, var dette spesielt kjærkomment. Også pilegrimer trenger fem om dagen.

Overnattingene var med ett eller to unntak som forespeilet. Det vil si at vi som oftest kunne overnatte på feltsenger og madrasser på gulvet i forsamlingshus og lignende. Standarden ved Peder Morset folkehøyskole var en salig forsmak på Paradiset. Når du er vant til å campere på feltseng i ”sovesal”, blir det luksus å få overnatte i en egen studentleilighet med seng. Og etter en dagsetappe på drøye 20 km blir et svømmebasseng høyt skattet, riktig til å bli bortskjemt av.

I Mostadmarka (klubbhuset til Hommelvik IL) og i Malvik (Vidarhall ungdomshus) manglet det delvis madrasser og feltsenger. Her måtte noen overnatte på tynne liggeunderlag på harde gulv. God nattesøvn er viktig for en langvandrer, og et godt leie er minimum av hva en pilegrim bør få tilbud om. Her har Malvik kommune et forbedringspotensial. Stor takk til Peder Solem for utmerket guiding, og til Torbjørn Kalland og Ole Erik Engan for spandabelt traktement ved Nyvatnet i Malvikmarka!

Avstander
Det forekommer at etappenes lengde, slik de er publisert på internett og i brosjyrer, ikke er riktige. Vi målte etappene med GPS, og det var noen avvik mellom oppgitte og faktiske distanser . Som langvandrer er det av stor betydning at man vet hvor lange etappene er. Det har betydning for motet, planleggingen og gjennomføringen av vandringen. Vår bønn til Pilotprosjekt Pilegrimsleden: Skaff korrekt info om distansene, og sørg for at angivelsene blir ajourført.

Logistikk
Klar info om tidspunkt for avmarsj og sannsynlig ankomst verdsettes høyt. Det samme gjelder beskjed om fasiliteter ved overnattingsstedene, samt realitetene om vandringen neste dag. Vandrerne er også takknemlige for værmelding, info om veiens beskaffenhet og tips om fottøy (fjellsko, eventuelt lettere sko) etc. Det kan ellers være fornuftig å fordele lederansvaret i gruppen, f eks ved at én kan ha ansvar for program, en for vandringen (etappelengde, baktropp – fortropp, pauser) og en for overnatting mm.

Merking
Merkingen og vedlikeholdet av ledene er variabel og trenger bedre styring og oppfølging. Noen strekninger er eksemplarisk godt merket, som f eks over Dovre og gjennom Tydalen. Andre strekninger har delvis mangelfull og mindre godt vedlikeholdt merking (dette gjelder ikke primært Romboleden, men gjelder flere av ledene).

Ansvaret for vedlikehold ligger hos den enkelte kommune, og kommuner som har pilegrimsvei bør årlig inspisere traseene og sørge for skikkelig skjøtsel. Overordnet styring og oppfølging fra Miljøverndepartementet, fylkeskommuner og relevante fagetater etterlyses. Plastmerkene med pilegrimssymbolet er en utmerket form for merking. De bør produseres på plast som tåler UV-stråler, ellers vil symbolet blekne etter en tid.

Målet med vandringen
Den moderne franciskanske pilegrimsbevegelsen har artikulert noen lettfattelige mål for vandringen:

To develop and increase the spirit of hospitality, friendship, peace, living simply, adventure, sense of humour, being open to others, love of nature, tolerance, humility, service to others, kindness and grace (se http://www.cdsf.org/).

Så enkelt kan det altså sies. Pilegrimer er som individer like forskjellige som folk flest, vi har ulike motiver og forventninger til vandringen. Under de organiserte vandringene kan det underveis være andakter, gudstjenester, og kulturarrangement – til berikelse for lokalbefolkningen såvel som pilegrimene.

Blant vandrere jeg har snakket med underveis, har det foruten protestanter også vært katolikker, frikirkemedlemmer, anglikanere, ortodokse kristne og folk med forskjellige livssyn. Mange av disse har vært godt tilfredse med oppbyggelsen på veien: Ikke bare har vi en stifinner; vi har også en hyrde som kan lede andakt og bønn!

Andre har etterlyst mer respekt for det livssynsmessige mangfoldet blant vandrerne, og enkelte har spurt om repertoaret (til samlinger og samtaler) kan bli mer dialogstemt og inkluderende. Kanskje trenger vi en bedre forståelse av behovet for toleranse og åpenhet. Her er noen pilegrimsforslag til tema og innhold som kan være aktuelle:

– Samklang med naturen
– Frans av Assisi
– St Olav: viking, apostel og helgen
– Birgitta av Vadstena
– Pilegrimen i Europa
– Erfaringer fra andre pilegrimsvandringer
– Dialog mellom jøder, kristne, muslimer og andre
– Oppmerksomt nærvær (jf ’mindfulness’)
– Egnede dikt, anekdoter og sanger på deltakernes språk

Alt med måte. En vandring må gjerne ha en ramme og et kulturprogram, men forutsetningene må være klare, og arrangøren må orientere om programmet på forhånd.

Prediker og oversetter
Inviterer vi til en internasjonal pilegrimsvandring, og det gjør vi jo, må vi så langt det er mulig sørge for at det som kommuniseres fra leder og andre blir forstått av de ’fremmede’. Pilegrimsguiden kan eventuelt selv gi et resymé på engelsk, eller han/hun kan få språkmektige ’peregrini’ i følget til å være oversettere.

Rollen som ”prediker” ved morgensamlingene kan kanskje – for den som vil – gå på omgang i gruppen. Mandag morgen 21. juli 2008, på Kirkvold i Tydalen, ble det følgende diktet lest høyt som pilegrimsord for dagen, en andakt så god som noen.

Skal hilse fra fjellet
Av Jon Østeng Hov

Skal hilse fra fjellet
jeg kommer med bud;
det lyste så herlig der inne.
På floene vogga myrduna brud,
mens vindene lekte så linne.

Det lét i kvar busk,
det var slikt et kor,
og sang til mitt øre seg søkte.
Og rypa, min elskede, møtte mitt spor,
hvor sti langs med bekken seg krøkte.

Det glitret i stryket, det blinket i vak,
og gleden i brystet mitt bruste.
Over aurete botn storfisken rák,
mens fjellbrisen vasskorpa kruste.

Værhardt sto fjellbjørka,vindvridd og låg,
men nevera trivelig smilte.
Og under dens lauvheng med glede jeg såg,
at villrenen stille seg kvilte.

Skal hilse fra fjellet - det evige land,
hvor moskus og jerven har bolig.
Min lengsel dit inn er blitt som en brann.
Kun der får jeg fred og blir rolig.

(Gjengitt med forfatterens samtykke.)




Nidaros, 13. august i det Herrens år 2008


Stein Thue

Se bilder fra vandringen

Tuesday, July 29, 2008

Den sanne tro

Hvem er nå egentlig denne pilegrimen; er han kristen, jøde, muslim eller agnostiker?

På Sigurd Jorsalfars tid regjerte kurdiske Saladin som sultan i Jerusalem. Han var kommet i pengeknipe på grunn av årelange stridigheter med korstogsfarerne, og oppsøkte nå den kloke, vel ansette og rike jøden Nathan for å låne penger.

For først å bringe den vise Nathan i forlegenhet, spør Saladin: Nathan, du som er så vis, si meg nå hvilken tro som er den ene sanne; er det jødedommen, kristendommen eller islam? - Nathan den vise svarer på Saladins utfordring med å fortelle lignelsen om de tre ringene:

Tre unge menn gikk til en dommer for å få råd i et arveoppgjør. Faren deres hadde fra sin far arvet en opalbesatt gullring. Ringen ga den som bar den evnen til å bli verdsatt og elsket av Gud og mennesker. Faren elsket alle sønnene like høyt, og ville ikke begunstige én sønn foran de andre to.

Han ønsket at alle tre skulle få hver sin like skjerv av fremgang og lykke - og den velsignelsen det ér - å bli verdsatt og elsket av Gud og mennesker. Derfor gikk han til en gullsmed og fikk laget to kopier av ringen. På farens dødsleie kalte han i tur og orden sønnene inn til seg og forærte dem hver sin ring.

Dommeren skulle avgjøre hvilken sønn som hadde fått den ekte ringen, og han spør de tre brødrene: "Hvis den ekte ringen gjør eieren verdsatt og elsket av Gud og mennesker, mens kopiene ikke har noen virkning, si meg da: Hvem av dere tre blir mest elsket og verdsatt av de andre to?" Brødrene forsto da at ingen av dem kunne ha fått den ekte ringen, siden hver i sær verdsatte seg selv høyere enn brødrene.

Dommeren formante dem og sa så: Gå ut i verden - og vis gjennom gode gjerninger, hjelpsomhet, ømhet, forsoning, gavmildhet og veldedighet at du har gjort deg fortjent til å arve ringen." Nathan avslutter lignelsen med å si: Slik blir det også med religionene, det er ikke menneskene gitt å kjenne den ene sanne tro, men vi kan gjennom ekte nestekjærlighet søke å virkeliggjøre det beste i oss selv og i andre; nettopp ved å vise hverandre solidaritet, omsorg og gjestfrihet.


Lignelsen om de tre ringene er utledet fra Decameronen av den italienske dikteren Giovanni Boccaccio (1313-1375) og fra skuespillet Nathan den vise av den tyske dikteren Gotthold Ephraim Lessing (1729 - 1781)

Fremme i Nidaros


27. juli : Pilegrimer ved Nyvatnet i Malvikmarka






28. juli: Ankomst i Trondheim





Glimt fra vandringen langs Romboleden (20. - 28. juli 2008)

Tuesday, June 10, 2008

On the Pilgrim Way to Trondheim

This new pilgrim guidebook (64 pages) has descriptions of the pilgrim ways in Norway accompanied by pictures and maps.

Articles about Saint Olaf, Stiklestad and Nidaros Cathedral, as well as useful information about Trondheim and its many attractions are also included.

'On the Pilgrim Way to Trondheim' is a must for your pilgrim walk in Norway. Available in English, Norwegian, German, French and Spanish. 2nd edition published by Tapir Akademisk Forlag, 2008.

Find out more:
Illustration above: "Far in the distance he saw something shimmering (Soria Moria castle)" by Th. Kittelsen

Tuesday, April 29, 2008

Hospitality in East and West

Hospitality towards pilgrims was the main theme during the conference 'Hospitalité de’Orient et d’Occident', arranged in Arles by the Union Jacquaire Francaise 29 February - 2 March 2008. More than 100 participants, primarily from the 24 pilgrim organisations of France, but also from Spain, Belgium and Norway, were invited to focus on Hospitality in East and West.


Pilgrim routes in France have long traditions. The pilgrim route to Santiago de Compostela in Spain originated here. Spaniards often call this road "El Camino Francés" (the French road), as most pilgrims travelling to Santiago came from France.

Codex Calixtinus
The first European guide for pilgrims – the five-volume Codex Calixtinus (compiled from 1130 to 1140 under the guidance and leadership of the French monk Aymeric Picaud) – was required reading for most medieval pilgrims before embarking on the road to Galicia. The illuminated manuscripts of the Codex Calixtinus did not only furnish pilgrims with religious guidance, but also with tips on the itinerary, sights to see, relics and shrines to visit.

(Illustration by Celedonio Perelon)

Volume IV tells the legend of why the destination for the pilgrimage is called Santiago de Compostela:

When Charles the Great was trying to conquer Spain in the 700s, St. James revealed himself to the King in a dream. St. James urged the King to liberate his grave from the Moors, telling him that the stars would show him the way to Santiago, hence: Santo Iago (Spanish for St. James) de campus stellae (Latin: from the field of stars: i.e. Saint James from the Field of Stars). The name might also originate from the term Composita Tella, which means burial site.

Hospitality before and now
During the conference, hospitality was looked at from different angles: as a virtue in the Old and the New Testaments, as a historical and contemporary foundation for Europe’s culture, and as a universal value across national borders and civilizations.

Speakers included Pater Joachim Tsopanoglou, a vicar in the Greek-Orthodox church in Marseilles, Michel Thomas-Penette, director at the European Institute of Cultural Routes, Maria Guerra, President of the French Pilgrim Association, as well as representatives of Spanish and Belgian pilgrim organisations. Hospitality was presented as a moral imperative with roots and traditions stemming from the ancient Middle East, Greek-Roman antiquity and the pilgrimages of the Middle Ages.

Three of the featured speakers were pilgrims themselves: Mahdi (a Muslim), Patrick (a Christian) and Yoann (a Jew) embarked in 2007 on a joint pilgrimage from Jerusalem to Santiago de Compostela, a pilgrimage that probably had more symbolic overtones than merely reaching the destination.


Pilgrims for peace: Patrick, Mahdi and Stein (the author of this article).
Photo: Catherine VINCENT
"We’re walking for peace, to show to the world that togetherness and friendship is possible across religions and life philosophies," they said. This made a lasting impression, not only on the conference participants, but also the mayor of Arles, who invited the pilgrims and the conference participants to a reception at the town hall of Arles.

Pilgrim routes in France


These four are the most well-known in the network of French pilgrim routes:
  • The Tours route, from Tours or Paris (Via Turonensis)
  • The Vézelay route (Via Lemovicensis)
  • The Le Puy route from Le Puy-en-Velay (Via Podensis)
  • The Arles route, the Provencal pilgrim route (Via Tolosane)
A pilgrimage in France offers scenic landscapes, cultural history, monasteries, churches and other interesting sights. The fact that the food and the wine are also outstanding is another temptation that leads many to embark on the long trek. Indeed, you might stretch your walk to Santiago over several years. One fact is certain: As a pilgrim in France the natives will receive you with generous hospitality, obviously born from long experience of serving as hosts.
---
1 The UNESCO Convention on the Safeguarding of the Intangible Cultural Heritage aims to protect oral traditions, social customs and expressions that are important for a general sense of togetherness and identity. It was approved by the Norwegian authorities in December 2006

Visit Union Jacquaire Francaise on the net:
http://www.union-jacquaire-france.net/

Friday, April 18, 2008

A Pilgrim's Way

I do not look for holy saints to guide me on my way,
Or male and female devilkins to lead my feet astray.
If these are added, I rejoice if not, I shall not mind,
So long as I have leave and choice to meet my fellow-kind.
For as we come and as we go (and deadly-soon go we!)
The people, Lord, Thy people, are good enough for me!

Thus I will honour pious men whose virtue shines so bright
(Though none are more amazed than I when I by chance do right),
And I will pity foolish men for woe their sins have bred
(Though ninety-nine per cent. of mine I brought on my own head).
And, Amorite or Eremite, or General Averagee,
The people, Lord, Thy people, are good enough for me!

And when they bore me overmuch, I will not shake mine ears,
Recalling many thousand such whom I have bored to tears.
And when they labour to impress, I will not doubt nor scoff;
Since I myself have done no less and sometimes pulled it off.
Yea, as we are and we are not, and we pretend to be,
The people, Lord, Thy people, are good enough for me!

And when they work me random wrong, as oftentimes hath been,
I will not cherish hate too long (my hands are none too clean).
And when they do me random good I will not feign surprise.
No more than those whom I have cheered with wayside charities.
But, as we give and as we take whate'er our takings be
The people, Lord, Thy people, are good enough for me!

But when I meet with frantic folk who sinfully declare
There is no pardon for their sin, the same I will not spare
Till I have proved that Heaven and Hell which in our hearts we have
Show nothing irredeemable on either side of the grave.
For as we live and as we die if utter Death there be
The people, Lord, Thy people, are good enough for me!

Deliver me from every pride the Middle, High, and Low
That bars me from a brother's side, whatever pride he show.
And purge me from all heresies of thought and speech and pen
That bid me judge him otherwise than I am judged. Amen!
That I may sing of Crowd or King or road-borne company,
That I may labour in my day, vocation and degree,
To prove the same in deed and name, and hold unshakenly
(Where'er I go, whate'er I know, whoe'er my neighbor be)
This single faith in Life and Death and to Eternity:
The people, Lord, Thy people, are good enough for me!

Rudyard Kipling

Sunday, March 23, 2008

Van Gogh - Preacher and Painter

In 1876 - at he age of 23 - Vincent van Gogh worked as a teacher at a school for boys in London. During this year he devoted himself to his Bible study; spending many hours reading and rereading the Gospel.
The summer of 1876 was a time of religious transformation for Vincent. Although raised in a religious family, it wasn't until then that he seriously began to consider devoting his life to the Church.
Above photo: Vincent van Gogh,
c. 1876, photographer unknown.


During the autumn of that year he began to speak at prayer meetings held within the parish of Turnham Green in London. These talks served as a means of preparing Vincent for the task which he had long anticipated: his first Sunday sermon:

I Am a Stranger on the Earth . .
29 October 1876

Our life is a pilgrim's progress

I once saw a very beautiful picture: it was a landscape at evening. In the distance on the right-hand side a row of hills appeared blue in the evening mist. Above those hills the splendour of the sunset, the grey clouds with their linings of silver and gold and purple. The landscape is a plain or heath covered with grass and its yellow leaves, for it was in autumn. Through the landscape a road leads to a high mountain far, far away, on the top of that mountain is a city wherein the setting sun casts a glory.

On the road walks a pilgrim, staff in hand. He has been walking for a good long while already and he is very tired. And now he meets a woman, or figure in black, that makes one think of St. Paul's word: As being sorrowful yet always rejoicing. That Angel of God has been placed there to encourage the pilgrims and to answer their questions and the pilgrim asks her: Does the road go uphill then all the way?"

And the answer is: "Yes to the very end.
nd he asks again: "And will the journey take all day long?"
And the answer is: "From morn till night my friend."

And the pilgrim goes on sorrowful yet always rejoicing – sorrowful because it is so far off and the road so long. Hopeful as he looks up to the eternal city far away, resplendent in the evening glow and he thinks of two old sayings that he heard long ago – the one is:

"Much strife must be striven
Much suffering must be suffered
Much prayer must be prayed
And then the end will be peace."

And the other is:

"The water comes up to the lips
But higher comes it not."

And he says: I shall be more and more tired but also nearer and nearer to Thee. Has not man a strife on earth? But there is a consolation from God in this life. An Angel of God comforting man – that is the Angel of Charity. Let us not forget her. And when each of us goes back to the daily things and daily duties let us not forget that things are not what they seem, that God by the things of daily life teacheth us higher things, that our life is a pilgrim's progress, and that we are strangers on the earth, but that we have a God and father who preserveth strangers, – and that we are all brethren."

The above text is an excerpt from Van Goghs's sermon "I Am a Stranger on the Earth"
(Source: Vincent - http://www.vggallery.com/).

Starry night
Vincent van Gogh's painting La Nuit étoilée or Starry Night (Saint-Remy, 1889) inspired Don McLean's song Vincent. Click "Play" to hear the song and see a slideshow of Van Gogh's work.



Vincent Van Gogh: The Biography (The Vincent Van Gogh Gallery)

Wednesday, March 12, 2008

From St. Gilles-du-Gard to Santiago de Compostela

During the eleventh and twelfth centuries, the tomb of Saint James (Santiago) in northwestern Spain became the most important pilgrimage destination in Western Europe, eventually coming to rival even Rome and Jerusalem.


The "Via Tolosana," the southernmost of the four great pilgrimage roads, began at the Provençal town of Arles. Across the river Rhône, approximately one day's journey to the west, pilgrims would arrive at the abbey church of St.-Gilles-du-Gard, originally built above the shrine to the semi-legendary sixth, perhaps eighth century abbot known in English as Saint Giles (Latin = Egidius).


Click on the following link to explore the ways to Santiago de Compostela:
Virtual Tour #1: St. Gilles-du-Gard


Source: The International Society for the Study of Pilgrimage Art

Sunday, March 09, 2008

Pictures from Provence

In English
These photos (click on link at the bottom of this page to view photos) are impressions from a trip to beautiful Provence, a trip not only, but mainly to attend the 1st European Congress of the Associations Jacquaires in Arles (29 February - 2 March, 2008).

Being able to explore Arles, the Camargue, St Maries de la Mer, Les Baux and Aix en Provence, was indeed a memorable experience, made possible by my most hospitable and helpful French hosts.

En Francais
Ces photos sont les impressions d'un voyage en Provence belle à participer à la 1ère Congrès Européen des Associations Jacquaires à Arles (29 février - 2 mars, 2008).

Être capable d'explorer Arles, la Camargue, St Maries de la Mer, Les Baux et Aix-en-Provence était en effet une expérience mémorable, rendue possible par mes plus accueillants et serviables hôtes français.

The above photo: Fountain at the market square in Arles

Vive la Provence!

Click to view Stein's images