onsdag 30. november 2011

Ultreia - La chanson des pèlerins


Singer: Bernard Eyharts
Paroles et musique Jean-Claude Benazet



Tous les matins nous prenons le chemin,
Tous les matins nous allons plus loin.
Jour après jour, St Jacques nous appelle,
C’est la voix de Compostelle.
Ultreïa ! Ultreïa ! E sus eia Deus adjuva nos !

Chemin de terre et chemin de Foi,
Voie millénaire de l’Europe,
La voie lactée de Charlemagne,
C’est le chemin de tous mes jacquets.
Ultreïa ! Ultreïa ! E sus eia Deus adjuva nos !

Et tout là-bas au bout du continent,
Messire Jacques nous attend,
Depuis toujours son sourire fixe,
Le soleil qui meurt au Finistère.
Ultreïa ! Ultreïa ! E sus eia Deus adjuva nos !

A chaque pas, nous devenons des frères
Patron St Jacques, la main dans la main
Chemin de Foi, chemin de lumière
Voie millénaire des pèlerins.
Ultreïa ! Ultreïa ! E sus eia Deus adjuva nos !

Mr St Jacques écoutez notre appel
Des Pyrénées à Compostelle,
Dirigez nous du pied de cet autel,
Ici-bas et jusqu’au Ciel.
Ultreïa ! Ultreïa ! E sus eia Deus adjuva nos !

fredag 25. november 2011

The Parable of the Three Rings
by Gotthold Ephraim Lessing

All three sons received a ring from their father. Illustration by Kjersti Scheen.
An uneasy peace ruled in Jerusalem. Saladin's victory against the Crusaders had cost the Muslims dearly, both in the loss of troops and in the depletion of the royal treasury. Saladin was resolved to rule with civilized humanity as far as possible. But it was an uneasy peace, with Jews, Christians, and the newly victorious Muslims all suspicious of one another.

Thus when Saladin requested an audience with Nathan, a leading Jewish merchant, the latter was very apprehensive about the Sultan's motivation. Nathan was known far and wide not only for his successes in commerce, but also for his skills in diplomacy and negotiation. Jews, Christians, and Muslims alike called him Nathan the Wise.

Nathan's suspicions were well founded, for Saladin was indeed looking to replenish his exhausted coffers with a loan or a gift from his wealthy Jewish subject. Too civil to openly demand such a tribute from the peace-loving Nathan, the Sultan instead masked his request in the form of a theological question.

"Your reputation for wisdom is great," said the Sultan. "You must have studied the great religions. Tell me, which is the best, Judaism, Islam, or Christianity?" "Sultan, I am a Jew," replied Nathan. "And I a Muslim," interrupted Saladin, "and between us stands the Christian. But the three faiths contradict one another. They cannot all be true. Tell me the results of your own wise deliberations. Which religion is best?"

Nathan recognized the trap at once. Any answer except "Islam" would offend Saladin the Muslim, whereas any answer except "Judaism" would place his own integrity under question. Thus, instead of giving a direct answer, Nathan responded by relating a parable to Saladin:

In the Orient in ancient times there lived a man who possessed a ring of inestimable worth. Its stone was an opal that emitted a hundred colors, but its real value lay in its ability to make its wearer beloved of God and man. The ring passed from father to most favored son for many generations, until finally its owner was a father with three sons, all equally deserving. Unable to decide which of the three sons was most worthy, the father commissioned a master artisan to make two exact copies of the ring, then gave each son a ring, and each son believed that he alone had inherited the original and true ring. But instead of harmony, the father's plan brought only discord to his heirs. Shortly after the father died, each of the sons claimed to be the sole ruler of the father's house, each basing his claim to authority on the ring given to him by the father. The discord grew even stronger and more hateful when a close examination of the rings failed to disclose any differences.

"But wait," interrupted Saladin, "surely you do not mean to tell me that there are no differences between Islam, Judaism, and Christianity!" "You are right, Sultan," replied Nathan. "Their teachings and practices differ in ways that can be seen by all. However, in each case, the teachings and practices are based on beliefs and faith, beliefs and faith that at their roots are the same. Which of us can prove that our beliefs and our faith are more reliable than those of others?"

"I understand," said Saladin. "Now continue with your tale."

"The story is nearly at its end," replied Nathan.

The dispute among the brothers grew until their case was finally brought before a judge. After hearing the history of the original ring and its miraculous powers, the judge pronounced his conclusion: "The authentic ring," he said, "had the power to make its owner beloved of God and man, but each of your rings has brought only hatred and strife. None of you is loved by others; each loves only himself. Therefore I must conclude that none of you has the original ring. Your father must have lost it, then attempted to hide his loss by having three counterfeit rings made, and these are the rings that cause you so much grief."

The judge continued: "Or it may be that your father, weary of the tyranny of a single ring, made duplicates, which he gave to you. Let each of you demonstrate his belief in the power of his ring by conducting his life in such a manner that he fully merits – as anciently promised – the love of God and man.

Source: Abstracted from Gotthold Ephraim Lessing, Nathan der Weise, a drama in five acts (1779). Events leading up to Nathan's telling of the parable are depicted in act 3, scenes 4-7. The parable itself is contained in act 3, scene 7. © 1999 by D. L. Ashliman.
--
Wikipedia article about Gotthold Ephraim Lessing
and about Nathan the Wise, the play

onsdag 14. september 2011

Prinsesse Kristina får endelig sin kirke

English version

For snart 800 år siden ba en norsk prinsesse om å få en Olavskirke bygget i Spania. Først nå blir ønsket hennes oppfylt.

Våren 1258 gifter prinsesse Kristina Håkonsdatter (24) av Tunsberg seg med prins Felipe (27) av Castilla.  De vies i stiftskirken Santa Maria la Mayor i Valladolid “med så stor ære som det kunne være i det landet – med Guds miskunn og kongen av Castillas samtykke, og etter hennes eget ønske,” kan  sagaen fortelle.

Prinsessens første bønn til Felipe er at han skal bygge en kirke for hellig Olav i Spania. Det lover den nybakte ektemannen å gjøre. Men det skal gå nesten 800 år før Kristinas ønske blir innfridd.

Høsten 2011 ble det åpnet et nytt Olavskapell i middelalderbyen Covarrubias der prinsesse Kristina ligger gravlagt. Covarrubias  ligger nær Burgos, omtrent 24 mil nord for Madrid. Byggherre for kapellet er Prinsesse Kristina-stiftelsen, en stiftelse som i samarbeid med spanske og norske aktører har arbeidet for å få kapellet oppført. Flere samarbeidspartnere bidrar til finansieringen av det nye kapellet som også blir arena for spansk-norsk kulturutveksling.

Se bilder

 – Dette vil bli  et sted for kirkelige handlinger, men det vil også bli en arena  for kultursamarbeid mellom Spania og Norge, sier Øyvind Fossan, viseformann i Prinsesse Kristina-stiftelsen. Han planlegger å få den fire mil lange veien fra Burgos til Olavskapellet i Covarrubias merket som pilegrimsvei.
 – Turen til Olavskapellet i Covarubbias blir en spennende avstikker for pilegrimer på vei til Santiago de Compostela, sier Fossan.

I 2007 reiste pilegrimspresten i Nidaros og en delegasjon fra Stiklestad Nasjonale Kultursenter til Covarrubias. Med seg hadde de en stein fra Stiklestad kirke og en krukke med vann fra Olavskilden i Sul. Vannet fra Sul ble brukt til å innvie tomten der kapellet nå står.
– Dette var en symbolsk markering for å markere forbindelsen til Stiklestad og Hellig Olav, sier avdelingsleder Per Steinar Raaen ved Stiklestad Nasjonale Kultursenter.

Se bilder

Kong Håkon gifter bort datteren
750 år tidligere, på julaften i 1257, kom prinsesse Kristina Håkonsdatter til Las Huelgas-klosteret i Burgos, hovedstaden i kongedømmet Castilla. Prinsessen – som da var 23 år gammel – har reist den lange veien fra Norge for å bli gift med en castiljansk prins, en av brødrene til Alfons den tiende, konge av León og Castilla. Kong Alfons har henvendt seg til kong Håkon Håkonsson for å vinne støtte for sine ambisjoner om å bli keiser over det tysk-romerske riket. Ekteskapet mellom Kristina og den castiljanske prinsen skal styrke forbindelsen mellom kongehusene.

Ett år i forveien hadde kong Alfons’ sendemenn reist til Norge for å be om kong Håkons samtykke til at prinsessen kunne kunne gifte seg med en av kongens brødre. Den norske kongen vurderte ekteskapsforslaget i samråd med sine betrodde menn. Disse anbefalte kongen å akseptere.

“Kongen lovet å sende sin datter, jomfru Kristin, ut til Spania som kongen der hadde bedt om, hun skulle komme til ham  på det vilkår at hun selv skulle få velge seg til mann den av brødrene hans som hun og de beste menn kongen hadde sendt med henne, syntes best om,” skriver islendingen Sturla Tordarson.

Reisen fra Norge
Alt blir gjort i stand til kongsdatterens reise: “De hadde mer enn 100 mann med i sitt følge, og det var mange fornemme kvinner som også fulgte henne. Kong Håkon ga henne i medgift så mye gull og brent sølv, hvitt og grått pelsverk og andre kostbarheter at ingen hadde hørt at en kongsdatter fra Norge hadde fått større medgift før,” forteller sagaen.

Sommeren 1257 seiler Kristina og følget hennes ut fra Tønsberg med kurs for Yarmouth på østkysten av England. Der blir prinsessen mottatt i audiens hos kong Henrik den andre. Seilasen går videre til kysten av Normandie. Her ønskes prinsessen og følget hennes velkommen av kong Ludvig den niende som råder dem til å ikke fortsette sjøveien, men heller reise tvers gjennom Frankrike. De utstyres med kongelig brev der det står at de skal få all den hjelp de trenger på veien. Og takket være gjestfrihet fra den franske kongens undersåtter kan de reise helt til Narbonne sør i landet. Etter lange  dagsmarsjer til hest og til fots, kommer de til kongedømmet Aragón nord i Spania. Kristina blir hele veien gjort stas på som en ekte prinsesse.

“Jomfruen likte seg godt på ferden, og bedre og bedre jo lenger sør de kom. De kom til en by som heter Gerona, og da den jarlen som hersket der, fikk høre om jomfruens komme, red han henne i møte fra byen vel åtte mil med 300 mann, og biskopen var med ham. Da hun kom til byen, tok jarlen i bisselet på hesten hennes og leide den inn i byen og biskopen gikk på den andre siden av henne helt frem til det huset hun skulle bo i. Så stor ære viste de henne der hun kom,” står det i Håkon Håkonssons saga.

Da Kristina på julaften i 1257 ankom Burgos, ønskes hun velkommen av kong Alfons’ søster Berenguela som er abbedisse ved Las Huelgas-klosteret. Til minne om besøket forærer hun kirken i klosteret et bordkar av gull fra sitt eget brudeutsyr. “Slike ting og andre lignende gjorde hennes ferd kjent; ingen hadde hørt at noen jomfru fra utlandet hadde blitt så ærefullt mottatt før,” sier sagaen.

Kristina velger sin prins
Fjerde juledag 1257 forlater Kristina klosteret for å dra til Palencia der kong Alfons tar i mot henne.  Han ønsker henne velkommen og forteller etter hvert om de fire brødrene sine. Han vil innfri løftet om at hun fritt skal få velge hvem av dem hun vil gifte seg med. Kongen forteller at den yngre broren Felipe var tiltenkt stillingen som biskop i Sevilla. Men han passet ikke som “klerk”, og foretrakk jakt med hunder og falker. Han ble regnet for å være en en god ridder. Det fremgår at kongen liker Felipe best av brødrene. Prinsessen rådfører seg med vennene i følget sitt og valget faller så på Felipe.

Kristina og Felipe gifter seg 31. mars i 1258. De bosetter seg i Sevilla. Vi vet lite ekteskapet, men det sies at prinsessen lengtet tilbake til Norge. Etter fire år dør Kristina bare 28 år gammel. Hun og mannen fikk ikke barn. Kristinas ønske om  en olavskirke ble ikke innfridd. Felipe får henne gravlagt i Covarrubias.

Sarkofagen i Covarrubias
Nesten 700 år senere, i 1952, ble en sarkofag åpnet av håndverkere i forbindelse med restaureringsarbeider i klosterkirken i Covarrubias. Håndverkerne trodde kisten var tom, men den viste seg å inneholde et delvis mumifisert skjelett.  Åpningen av sarkofagen var ikke autorisert og den blir lukket igjen. Sognepresten i Covarrubias aner at sarkofagen kan inneholde de jordiske levningene etter den norske kongsdatteren. I stiftskirkens arkiv finner han et manuskript fra 1756. Her står det at prins Felipe gravla sin hustru prinsesse Kristina i Covarrubias. I 1958 blir sarkofagen igjen åpnet, denne gang av en offentlig undersøkelseskommisjon. I rapporten fra kommisjonen kan vi lese at sarkofagen kan tidfestes til 1200-tallet. Om innholdet står det blant annet:

“Gravfunnet består av silketaft med innvevede gullaks av samme type som i kisten til Don Enrique I i Las Huelgas-klosteret og i kappen til Don Manuel i samme kloster. Stykker av glatt  granatfarvet silketaft, maken til foret i kappen til Don Fernando de la Cerda. Andre stykker av glatt lerret, antageligvis vevet og har tilhørt undertøyet. Alt tilsier at tekstilene er fremstilt på sent 1200-tall.” [---]

“Et delvis mumifisert skjelett med en lengde på 1,72 m. Kraniet er lite og samtlige tenner er godt bevart uten noe spor av caries. Mumifiserte hender med fine og korte fingre, noen med lange og avfilte negler. Tærne lange og godt forbenet, likeledes leggben, skinneben og ankler. Alt tyder på et skjelett av en kvinne av høy reisning, ung og sterk, sannsynlig alder mellom 26 og 28 år”.

Da resultatet av den rettsmedisinske undersøkelsen ble sammenholdt med kjente data som finnes om prinsesse Kristina, konstaterte man at sarkofagen inneholdt de jordiske levninger av prinsesse Kristina Håkonsdatter av Norge.

Til minne om Kristina
Våren 1958 – 700 år etter at Kristina ble gift –  ble det avduket en minneplate med norsk og spansk tekst over sarkofagen. Den norske teksten lyder:

“Prinsesse Kristina, datter av Norges konge Håkon Håkonson. Født 1234. Gift den 31. mars 1258 med prins Felipe av Castilla, abbed i Covarrubias. Død i Sevilla 1262. “

750 år etter sin død blir hun husket som “la flor del norte” – blomsten fra nord –  et symbol på vennskapet mellom Norge og Spania. I år (2011) får hun innfridd ønsket om en Olavskirke på spansk jord.

Kilder og litteratur:
  • Sturla Tordsson: Soga om Håkon Håkonsson, Aschehoug 1964
  • E. Jenssen: Prinsesse Kristina. Myte og virkelighet. Et forsøk på en historisk studie, Tønsberg ;
    nettutg.: Høyskolen i Vestfold, Tønsberg 2001
    --
UDs blogg 21.09.2011: Prinsesse laget folkefest

EEA Norway Grants: Fulfilled 750 year old vision

YouTube clip:
El deseo de la Princesa Kristina de Noruega, en forma de cap




fredag 24. juni 2011

Kristin-vandring fra Skaun til Trondheim

Vi - ti pilegrimer - begynte vandringen ved Skaun kirke lørdag 18. juni 2011. Fra kirka gikk vi opp til Husaby. I Sigrid Undsets "Husfrue" er mesteparten av handlingen lagt hit. Der var der Kristin Lavransdatter bodde etter at hun giftet seg med ridderen Erlend Nikulaussøn. Husaby var opprinnelig et høvdingesete, med egen høgendekirke på tunet. Vi så ruinene etter eiendommen høyt i terrenget, og ble inspirert av utsikten over Skaun og Laugen.

Fra Husaby vandret vi gjennom skogen mot Buvika og fram til åskammen der vi ser utover Trondheimsfjorden. Her ble det rast og tid til refleksjon.

Så gikk ferden ned til fjorden og fram til utløpet av Gaula der vi ble møtt av John Wanvik, eier og vert på Sundet gård. John rodde oss over elva til stabburet på Sundet hvor vi blir innkvartert og fikk gjestfri forpleining.

Søndag 19. juni - fulgte vi pilegrimsleden fra Sundet gjennom Bymarka og Trondheim til Nidarosdomen. En vandring vel verdt å prøve.

Se bilder

torsdag 9. juni 2011

Les chemins de pèlerinage en Norvège

Le sanctuaire de saint Olav en Norvège a constitué, pendant le Moyen Age,la destination la plus célèbre des pèlerinages dans les pays nordiques.Le roi Olav Haraldson (995-1030) a été honoré non seulement en Norvège mais aussi dans de nombreux pays européens, et ceci depuis des centaines d'années. Né en 995 dans une famille de Harald Fairhair, Olav Haraldson grandit en Norvège du sud-est. Adolescent, il s'engagea en tant que Viking et servit dans l'armée comme officier, pour un noble en Angleterre et en Normandie.

L'illustration ci-dessus: La plus ancienne peinture d'Olav Haraldson, résistant miraculeusement aux ravages du temps, fut peinte sur une colonne de l'Eglise de la Nativité à Bethléem. 12ème siècle

Olav Haraldson fut baptisé à Rouen, où il rencontra le mouvement des Bénédictins. Puis, il regagna en 1015 son pays natal afin de réclamer le trône de la Norvège. Lors du retour, il embarqua même sur son bateau quelques évêques anglais, ce qui prouve qu'il eût très tôt commencé à convertir la Norvège au Christianisme.

Au début, tout se déroula comme prévu : il devint le premier roi de Norvège qui étendit son pouvoir dans tout le pays. Il établit un système administratif et législatif permettant ainsi de garder le pays uni. Cependant, quelques chefs de clans et fermiers étaient en désaccord avec les lois imposées par Olav Haraldson, ce qui l'obligea à fuir son pays.

C'est ainsi qu'il passa à Kiev sa dernière année de vie, l'an 1030, en compagnie de son beau-frère, le Grand Duc Jaroslav. Olav Haraldson s'était éloigné de son pays dans l'espoir de gagner du pouvoir et constituer des alliances.

Le Saint Patron de la Norvège

Stiklestad, le 29 juillet. Dépassé par le nombre de ses ennemis, Olav Haraldson mourut au combat. Son corps fut enlevé et transporté à Trondheim où il fut enterré dans un banc de sable, exactement à l'endroit où se situe aujourd'hui la cathédrale Nidaros.

Ce dessin de Halfdan Egedius donne une impression de la façon dont le roi Olav Haraldsson est mort à la bataille de Stiklestad en 1030 AD.


Aussitôt après, certains miracles se produisirent comme par exemple une éclipse de soleil qui fut tout de suite interprétée comme la "colère du Ciel, du Paradis" et la confirmation que la bataille de Stiklestad n'était rien d'autre qu'une copie de Golgotha, "obscurité totale au beau milieu de la journée".

Des rumeurs se répandirent que le roi n'était pas réellement mort. Ces rumeurs furent bientôt renforcées par un second miracle : l'on dit que Tore Hund, l'un des hommes qui assassina le roi, fut blessé à la main et que sa blessure fut immédiatement guérie par une seule goutte du sang d'Olav Haraldson, tombée sur cette blessure. A la suite de cet événement, Tore Hund se convertit et fit un long pèlerinage d'expiation à Jérusalem.

Églises et chapelles dédiées à saint Olav

Olav Haraldson devint le Saint Patron de la Norvège et sa réputation se répandit bien au-delà des frontières de son pays. Il fut canonisé en août 1031 et peu après, son culte s'étendit rapidement dans tous les pays nordiques, dans les îles britaniques et les villes hanséatiques de la Mer Baltique. On trouva même des adeptes aux Pays-Bas, en Normandie, en Espagne, en Russie et à Constantinople. Or, la plus ancienne peinture d'Olav Haraldson, résistant miraculeusement aux ravages du temps, fut peinte sur une colonne de l'Eglise de la Nativité à Bethléem.

De nos jours, nous avons pu identifier au moins 340 églises et chapelles dédiées à saint Olav, dans toute l'Europe du Nord. La ville de Trondheim – capitale historique de la Norvège - devint rapidement la destination de tous ceux qui cherchaient à racheter leur âme par un pèlerinage au sanctuaire du roi Olav Haraldson.

Les chemins de Saint-Olav

Les chemins de pèlerinage en Scandinavie forment un réseau de sentiers à travers le Danemark, la Suède et la Norvège. Un grand nombre d’entre eux sont des vestiges de routes historiques qui menaient à la cathédrale Nidaros de Trondheim, où Saint-Olav est enterré.

Depuis les années 1990, ces chemins ont été améliorés et balisés pour qu’il soit possible de faire des randonnées variées dans les paysages spectaculaires de Scandinavie.

La ville de Trondheim – ou Nidaros – en Norvège est devenue une destination appréciée des pèlerins peu après que le roi de Norvège Olav Haraldsson (995-1030) fut tombé à la bataille de Stiklestad, en 1030. A partir du 11è siècle, le culte de Saint-Olav s’est étendu dans tous les pays nordiques et jusqu’aux îles britanniques et aux villes hanséatiques de la mer Baltique. Il eut aussi des adeptes aux Pays-Bas et en Normandie, et même en Espagne, en Russie et à Constantinople. La représentation picturale la plus ancienne qui nous soit restée de Saint-Olav, qui date d’environ 1160 après J.C., se trouve sur une colonne de l’Eglise de la Nativité à Bethléem.

Le nombre d’églises et de chapelles dédiées à Saint Olav dans les pays nordiques ou ailleurs nous rappelle que la tradition de Saint-Olav a été vivace dans toute l’Europe du Nord. Nous avons identifié au moins 340 églises et chapelles Saint-Olav construites avant la Réforme (avant 1540 environ), dont 288 en dehors de la Norvège. Il y aurait eu au moins 75 églises dédiées à Saint-Olav en Suède, une vingtaine au Danemark et au moins 13 en Finlande.

La fête de Saint-Olav ou Olsok (littéralement, la veillée de Saint-Olav) est célébrée tous les ans le 29 juillet en de nombreux endroits de Scandinavie pour commémorer le saint. C’est également la fête nationale officielle des îles Féroé. Le Festival Saint-Olav annuel de Trondheim, consacré à l’Eglise et à la culture, attire toujours un large public international pendant toute une semaine, aux alentours d’Olsok.

Nous vous invitons à emprunter les chemins de Saint-Olav pour savourer la vie en plein air, profiter de manifestations culturelles originales et prendre le temps de la réflexion personnelle.

Bienvenue !

Partir en pèlerinage

Les pèlerins voyagent habituellement en groupes. Le parcours d'une journée peut atteindre jusqu'à 25 kilomètres pour les plus courageux qui arrivent à tenir ce rythme.

Il faut savoir que l'on trouve, tous les 8 à 10 kilomètres, des espaces de repos avec des pâturages pour les chevaux. Ces pâturages étaient jadis appelés "les champs d'Olav". Tout au long du chemin, il existe également des auberges et des endroits où dormir. Les plus anciens lieux d'accueil, qui sont aussi les plus modestes, portent le nom de "sælehus" - maisons pour le repos - où les pèlerins préparent eux-mêmes leurs repas. La tradition parle également de chemins de croix, de chapelles et lieux sacrés pour les pèlerins.

Le chemin est-il éprouvant ?
Oui et non. Cela dépend de l'endroit où vous souhaitez vous rendre. Certains parcours plus montagneux, comme le Dovre, demandent de réels efforts physiques. Sachez cependant que vous ne devez pas être un montagnard entraîné pour apprécier ces chemins. Nombreux sont les septuagénaires qui les parcourent sans problèmes. Il faut savoir que la plupart des itinéraires se font en terrain plat.

Devez-vous être en bonne forme physique?
Si vous envisagez un parcours de plusieurs jours, vous l'apprécierez d'autant plus si vous faites de l'exercice quotidiennement, ou même comme la plupart d'entre nous, si ces exercices sont plus irréguliers. Si vous êtes en excellente forme et en bonne santé, vous serez d'autant plus récompensés de votre effort. Mais bien entendu vous choisissez votre propre rythme, il ne s'agit pas d'établir un record, ni une course ; le rythme et la distance sont affaire de choix personnel.
Quelle distance désirez-vous parcourir ?Il est vrai qu'une minorité de pèlerins parcourent les 600 kilomètres (360 miles) d'Oslo à Trondheim. Il faut savoir qu'il vous faudrait à peu près un mois pour les réaliser. Vous pouvez toutefois porter votre choix sur une distance plus courte.


Des informations pratiques
Une des routes les plus empruntées aujourd'hui est celle de Hjerkinn à Trondheim, comportant approximativement 200 kilomètres (120 miles). Ce parcours exceptionnel vous conduira dans les montagnes du Dovre qui ont véritablement constitué une source d'inspiration pour Edouard Grieg (Le Roi de la Montagne). Il vous faudra huit jours pour atteindre la cathédrale Nidaros à Trondheim, votre destination finale.

Quand entreprendre votre pèlerinage ?
Nous vous conseillons de réaliser votre pèlerinage durant la période située entre mai et septembre, ceci afin d'éviter la neige et le froid. Le mois de juillet serait incontestablement votre meilleur choix de façon à profiter inlassablement du beau temps, des journées les plus longues et des nuits les plus courtes de l'année ! Assurez vous d'arriver à Trondheim avant le 29 juillet, date à laquelle on célèbre la Fête de saint Olav et qui marque le début du Festival de saint Olav.

Votre guide
Nous vous recommandons le guide Pilgrim Road to Nidaros - St Olav's Way, Oslo to Trondheim par Alison Raju, Cicerone Press Ltd 2002.

Votre guide pèlerin pour Trondheim Nidaros: Sur la route du pèlerinage de Trondheim, Tapir Akademisk forlag 2008.

Comment réserver votre logement ?
Le guide intitulé "overnattingsguiden" vous sera indispensable quant au choix de votre hébergement. Il vous suffit de le demander auprès du bureau des pèlerins à Oslo, à l'adresse suivante : Pilegrimsfelleskapet St. Jakob, Kirkegata 34a, NO-0153 Oslo, Norvège.

Quels sont les sites internet ?


Bienvenue ! Votre pèlerinage à la cathédrale de Nidaros à Trondheim constituera un souvenir inoubliable. Nous souhaitons tous vous accueillir et vous apporter la joie de Dieu.

søndag 20. februar 2011

Celebrating the Via Turonensis

Our fellow pilgrim Roger Renouf from Bordeaux took part in Europa Compostela 2010 (EC 2010) last year. Roger is an active member of the Association des Amis de Saint-Jacques de Compostelle en Aquitaine, one of the many pilgrim associations in France.

In August last year Roger carried the Norwegian EC 2010 relay bourdon (note the Norwegian flag attached to the bourdon on the photo) from Bourdeaux through Aquitaine to the Basque Country. Roger had joined the French EC 2010 team on the Via Turonensis, an ancient pilgrim road from Paris to Santiago de Compostela.

The last leg of the journey
After having walked for 15 days, Roger handed the bourdon over to another team of pilgrims who took the bourdon onwards over the Pyrenees and continued along the Camino del Norte (also known as the Coastal Route or the Northern Route). Roger had, however, demanded that he should carry the Norwegian bourdon on the last leg of the journey. And so it came to be that he carried the (2nd) Norwegian bourdon from Monte do Gozo to the cathedral of Saint James. He arrived in Santiago 18 September and joined in the festivities to celebrate the success of this great European event (read and find out more...).

Captivated by Norway
- I was bound to be captivated by Norway, says Roger who admits that he has an infatuation for fjords, snowcapped mountains and pristine nature. After having walked with the Norwegian bourdon, he decided to live his dream and ordered a cruise on the 'Hurtigruten' (the Coastal Express) for him and his wife Jacqueline. In February (2011) the couple embarked on the spectacular Norwegian boat cruise from Bergen to Kirkenes.

Trondheim - a city to remember
Roger knew that the city of Trondheim was one of the ports of call. He also knew that he had pilgrim connections here; he had met Helga and Geirmund Lykke from Trondheim when they arrived in Santiago with the other Norwegian bourdon 18 September last year. Now was the time for a reunion, this time in Norway. So when Roger and Jacqueline arrived in Trondheim 20 February, they were met by Helga, Geirmund and yours truly. We had the privilege of taking our French friends on a guided tour of our fair city. Again we were reminded how meetings between pilgrims inspire friendship across borders.

View photos (browse to reminisce ;-)