lørdag 28. oktober 2017

Møllenberg i gamle dager

I dette intervjuet fra 1972 forteller Margit Tiller (1895-1979) om livet på Møllenberg slik det artet seg på begynnelsen av nittenhundretallet.

Margit Tiller som ung (ca 1920).
Foto gjengitt med tillatelse
Margit hadde bodd her i godt og vel 70 år da hun fortalte om inntrykk fra yngre år til Møllenbergavisa, en bydelsavis som ble utgitt på 1970-tallet av aksjonskomiteen for Rosenborg-Møllenberg, forløperen til velforeningen.

Trehusbebyggelsen i dette området – til sammen 636 bygårder – ble oppført i løpet av en hektisk byggeperiode på 1880- og 1890-tallet for å gi husvære til byens stadig økende befolkning.

Rundt århundreskiftet (1900) var gatebildet på Møllenberg preget av hestekjerrer, brødvogner og barn som lekte i gatene. For det fantes knapt nok biler i byen, forteller Margit. “Automobilen” var og ble en sjeldenhet i ti-år fremover. Og det ble stort oppstyr da de første bilene kjørte gjennom området. Barn så vel som voksne sto gatelangs når en og annen automobil fant veien hit. På den tiden var det flere hestestaller her. Transport foregikk ofte med hest og kjerre, slede om vinteren. Ikke minst de som hadde butikk var avhengige av hestetransport. Noen hadde til og med i hest på stallen i bakgården.

Der hvor murblokkene nederst i Nedre Møllenberg gate står, var det i sin tid småhus med idylliske hager. Noen av huseierne der holdt høns. Når disse kom på avveie, så vi av og til fjærkre midt i gata. Og på den andre siden av gata var det noen som holdt griser. De hagene som fantes, hadde høy utnyttelsesgrad med grønnsak-bed og en og annen potetåker til matauk.

Parti fra Nedre Møllenberg gate i 1906.
Foto: Schrødersamlingen, Sverresborg Trøndelag folkemuseum

Ferske brødvarer ble distribuert med hest og vogn fra Jacob Halseths Bakeri i Brattørgata. Såkalte forretningskjørere eller vognmenn ble leid inn til å kjøre brødvogner rundt til kundene. Der brødkjøreren stanset, kom husmødrene ut med brett for å kjøpe ferskt bakverk. Om høsten kom de med grønnsaker, bær og frukt; det var en praktisk ordning. Romantisk var det også. På trappene ut mot gata sto det gjerne benker der man kunne slå av en prat med naboen, drikke sin søndagskaffe og røyke snadde i all gemyttlighet. Søndag formiddag gikk familien gjerne opp til Kuhaugen for å beundre utsikten, eller til Småbergan og Duedalen for å la barna tumle på gresset. Selv om det av og til kunne være vanskelig å få endene til å møtes, så hadde levesettet og nærmiljøet kvaliteter som vi mangler i dag.

Vi forlater sommerlig idyll og ser på livet om vinteren. Det kunne være kaldt å våkne om morgenen når varmen hadde gått ut av ovnen. Før vi fikk koksovner hadde vi nemlig “etasje-ovner”, og med bare ved som brensel kunne vi ikke fyre døgnet rundt. Når morgenen kom, var det om å gjøre å tenne opp i ovnen så fort som mulig.

Elektrisk strøm fikk vi først fra 1910 og utover. Før den tid brukte man parafinlamper når mørket seg på. De som hadde råd til det kjøpte såkalt “Astralolje” til sine lamper, mange måtte nøye seg med “Jordolje”, den billige varianten. Kvalitetsforskjellen var merkbar, for lamper med Astralolje lyste atskillig bedre, ble det sagt.

Adventstida var et kapittel for seg. Da som nå måtte hus og inventar pusses og vaskes til jul. Parafinlampene ble pusset ekstra grundig så de kunne skinne klart når julekvelden kom. Det var tradisjon at husmødrene selv sydde rull og presset sylte. Likeså juletrepynt var det vanlig å lage selv. De gangene man kjøpte julepynt, var det gjerne av medlidenhet med fattige omreisende som solgte voksfigurer og annen selvlaget julepynt på dørene. Gavmildheten var større ved juletider, da som nå. Materiell overflod var det ikke, men julefeiringen var høytidsstemt. Vinters tid kunne vi barna ake med spark og kjelke i gatene uten å sjenere sledefarten mer enn at det ble godtatt.

Når julekvelden omsider kom, sto gjerne grøt, lutefisk eller ribbe på menyen, da som nå. Brennevins-utsalgene gjorde gode forretninger ved juletider. Folk kjøpte brennevin til å lage toddy av – og mjød til å servere om ettermiddagen. Mjød var ikke øl, men en slags vin som gjerne kom på bordet når man serverte frukt. I reklamen for “Holsteins mjød” får vi inntrykk av den gamle gode julestemningen:

“Hurra nu har Vi Julen
Med Ribbensteg og Grød
Og Bakkelse i Mengde
Og ekte Holsteins Mjød.

Hurra nu er Julen kommet
Med Sus og Dus
Ja nu er Julen kommet
til Hytte og til Hus.”

‒ Det var mye bra folk som bodde i velstelte hus på Rosenborg og Møllenberg. Og selv om vi i dag (1972) kan registrere forandringer, har ikke situasjonen endret seg noe videre i så måte, sier Margit til slutt.
_____________________________________________________________________________

Margit Tiller var mor til Per Olav Tiller (1926 - 2010), forfatter av blant annet  Førkrigsbarndom ‒ Møllenberg, Pax Forlag 1992 og Møllenberg på Rosenborg og Bakke, Pax Forlag 1998. Bøkene skildrer området med utgangspunkt i bydelens historie og lokalbefolkningens perspektiv. Klikk på titlene åpner digitalutgavene i Nasjonalbibliotekets nettbibliotek.

tirsdag 20. juni 2017

Nidarø i det lange løp

Av Stein Thue

Er en monsterhall på Nidarø det riktige svaret på Trondheims behov for hallkapasitet? Har ikke byen tomtealternativ andre steder enn på et unikt, trangt og sårbart friområde?


Nidarø er et populært rekreasjonsområde med elvepromenade, lekeplasser, parkanlegg og idrettsbane, idyllisk beliggende midt i Trondheim. Landskapet preges av Nidelvas egenrådige buktninger. Her ligger også Trondheim Spektrum, tidligere Nidarøhallen, en flerbrukshall for innendørs idrett, konserter og messer siden 1963.

Nå vurderer Trondheim kommune å bygge en ny flerbrukshall på Nidarø. Det kan bli "Europas største innendørs idrettsanlegg” hevder Trondheim Spektrum som er både forslagsstiller og potensiell utbygger. Nye Trondheim Spektrum vil legge beslag på et areal som tilsvarer seks fotballbaner (43 300 kvadratmeter) og rage åtte etasjer høyt (28 m). Vi kan få et dominerende signalbygg som vil vekke oppsikt i bybildet. Mange fagfolk, og neppe bare nostalgikere, er skeptiske til planene.

Alternativer
For seks år siden drøftet byens politikere plassering av ny storhall på Brattøra, Sorgenfri og Nidarø. Etter noen fåfengte forsøk på å finne alternative tomter, falt valget tilbake på Nidarø. Ikke fordi det manglet alternativer, men fordi Trondheim hadde hastverk med å bli vertsby for Håndball-EM for menn i 2020. Og på Nidarø står Trondheim Spektrum parat til å utvide. Nå forstår vi jo at byen trenger mer hallkapasitet til idrettsarrangement, konserter og messer. Men hvorfor på Nidarø av alle mulige steder?

Hastverksarbeid
Nå haster det, for i 2019 er det planlagt prøve-EM i Trondheim Spektrum. Til da skal Trondheim ha et anlegg som innfrir kravene fra Det europeiske håndballforbundet. Med internasjonale TV-overføringer fra håndballturneringene i Trondheim, øker utsiktene til å skaffe byen god PR, sies det. Og det virker jo forlokkende, når vi samtidig får et nytt og større anlegg for idrett, kultur, messer og konferanser. Men tidspresset setter premisser for saksgangen. Det kan se ut til at Trondheim kommune har gitt utbyggeren en “fast lane” der de kan kjøre på uten motforestillinger, protester og brysomme forsinkelser.

Betenkeligheter overkjørt
Nå gir kommunen byen et fait accompli, på tross av at Nidarø er et naturvernområde, med sårbar flora og fauna, på tross av negative konsekvenser for trafikksikkerhet og trafikkbelastning i Klostergata og rekreasjonsområdet langs Nidelva. Og på tross av overordnede kommunale vedtak om å satse på en byutvikling som tar hensyn til Trondheims landskap og særpreg. Likevel – det går an å skifte mening. Og det er ennå tid til det. Det viser opinionens styrke da bystyreflertallet for noen tiår siden ville rasere Bakklandet til fordel for motorvei.

Det mangler ikke på motforestillinger mot det planlagte anlegget på Nidarø. Byantikvar Gunnar Houen kaller dimensjonene på den nye hallen ”uhyrlige”, og snakker om ”et anslag mot verdier og kvaliteter i bybilde og bylandskap som savner sidestykke i Trondheim.”

Velrenommerte Pir II-arkitekter fremhever at anlegget får en utforming som avviker fra kommunens veileder for byform og arkitektur: “I stedet for å føye seg inn i bystrukturen og landskapet, vil det tre fram og bli et landemerke og signalbygg” Det betyr i klartekst at vi får et ruvende bygg som vil skjemme landskapet fra mange synsvinkler. En alminnelig husbygger får ikke byggetillatelse uten å følge forskriftene i plan- og bygningsloven. Kommunen må vel også følge veilederen for byform og arkitektur som ble vedtatt av Bygningsrådet i 2013?

Rådgivningsfirmaet Multiconsult peker på at nye Trondheim Spektrum ”sannsynliggjør økt forstyrrelse av naturmiljøet langs Nidelva. Dette kan virke negativt inn på det biologiske mangfoldet” (Naturmiljøutredningen fra 7. februar 2016).

Varig endring
I kommunens saksfremlegg veies positive konsekvenser opp mot negative. På minussiden kommer anleggets store volum og plasseringen i et sårbart landskapsrom i en byhistorisk kontekst.
"Det vil medføre en varig endring av måten Midtbyhalvøya, elveslyngen og Skansen framstår på. I det parkmessige beltet som strekker seg fra Byåsen via Ila, Nidarø, Marinen og opp til Festningsparken vil balansen mellom park og bebyggelse forrykkes på Nidarø," påpeker kommunen i sitt eget saksfremlegg fra 11.mai 2016.
Uten aktelse
Den nye storhallen på Nidarø kan bli stående som et malplassert signalbygg uten aktelse for landskapet og bebyggelsen i Trondheim. Det som skjer her må handle om noe mer enn et EM i håndball, om vi elsker sporten aldri så mye. Det må handle om å ta vare på byens landskap med respekt for generasjonene før og etter oss. Og det ansvaret må vi ta før det er for sent.

Veien videre
Reguleringsplanen for nye Trondheim Spektrum ble med knapt flertall vedtatt på bystyremøtet 14. mars 2017. Vedtaket og den mangelfulle saksbehandlingen blir av Øya velforening klaget inn til Fylkesmannen og andre offentlige instanser.